Historien om Cavalieren

Cavalier king charles spaniel har en opprinnelse som strekker seg tilbake mot 1500-tallet, men dagens hunderase må kunne sies å være gjenskapt i Storbritannia i mellomkrigsåra. Den var opprinnelig en jakthund som jaget med lukt og syn som sine viktigste sanser, men popularitet innen sositet og kongelige kretser gjorde den til en alt viktigere selskapshund med årene.

Cavalier under Maria Stuarts kjoler

Etter Maria Stuarts henrettelse i 1587, fant man en svart og hvit hund som man anser for å være en  cavalier under hennes kjole. I en samtidig redegjørelse for hvordan avrettingen var gått til, fortelles det at en av bødlene så hennes lille hund, som hadde krøpet innunder hennes kjole og måtte dras fram med makt. Denne lille hunden ville ikke forlate hennes døde kropp, og la seg  mellom hennes hode og skuldre. Hunden ble bært bort og vasket ren, ettersom den var helt innklint med hennes blod. Men hva som senere hendte med denne lille hunden vet man ikke.

Etter dette begynner litteraturen å omtale denne lille hunden som «Toy Spaniels» og «Comforters» Beskrivelsen av disse hundene som fine, nette og små hunder som oftest hadde formemme damer som eiere. Deres funksjon var å varme damene på lange reiser og i ubekveme vogner. Det ansås allment at disse hundene lindret smerte og ubehag, derav navnet «Comforters»

Navnet cavalier king charles spaniel har sammenheng med tilnavnet på Karl II av Englands tilhengere, de royalistiske såkalte cavaliers. Kong Karl II skal selv ha hatt slike hunder. Det sies at han skal ha vært så glad i disse hundene at han fikk vedtatt en egen lov som sa at cavaliern ikke var en hund, slik at han kunne ta de med seg til parlamentet der hunder ellers ikke hadde adgang.

Gjorde hele hoffet stinkende.

Samuel Pepys skriver i sin dagbok etter et besøk i det kongelige rådet, at Kong Karl II var mer interessert i å leke med hundene sine enn å skjøtte sitt rike.  John Evelyn som var selv en hundevenn skriver etter kongens død:

Han fant stor glede i å ha et stort antall små spaniels i helene og liggende på sitt soverom, der han lot sine tisper både føde og die sine valper. Noe som gjorde det hele motbydelig og hele hoffet stinket

Historien om Blenheimspoten.

Den lille ovale spoten på blenheimens hode, skal etter legenden ha oppstått på følgende måte:

John Churchill den første hertugen av Marlborough skal ha medført en liten rød og hvit cavalier når han i år 1704 beseiret franskmennene i slaget ved Blenheim. Navnet på fargen kommer derfra. Hans kone Sarah som satt hjemme på slottet i England og ventet engstlig på nyheter om resultatet hadde en liten drektig spanieltispe i fanget. Hertuginnens angst var så stor at hun presset sin tommel mot den lille hundens skalle . Når tispen siden fødte hadde alle valpene en liten rød flekk i det hvite feltet mellom ørene. Denne var eksakt samme størrelse som hertuginnens tommel.

Dette er selfølgelig ikke sant.. Men er i tråd med datidens forklaringer på andre ting som fødselsmerker hos mennesker.

Gjennom hele 1700 tallet har dvergspanielen variert meget i både størrelse og type. Alle synes å ha hatt lange neser og flate skaller. Ett portrett av Dronning Victoria som ung med en liten tricolor farget spaniel som helt ligner en cavalier viser at denne typen fantes til langt inn på 1800 tallet.
Etter dette begynte man å avle bevisst på de og den lille langnesede spanielen ble mer og mer uvanlig.

Det var en amerikansk rikmann og hundeelsker som i 1926 oppdaget at rasen ikke lenger lignet de hundene som var avbildet på gamle tapeter fra tidligere tider. Han utlovet en belønning til den som best kunne gjenskape en spaniel av den typen som var avbildet på Kong Karl IIs tid. Britiske oppdrettere bestemte seg derfor for å prøve, og som et resultat ble den første raseklubben dannet alt i 1928. Prisen på £25 ble vunnet av hunden Ann’s Son på Crufts i 1929. Denne hunden ble også valgt som modell for den nye rasestandarden. Etter at datidens hund ble krysset king charles spaniel, pekingneser og mops gjennoppsto rasen slik man kjente den fra tidligere tider, og som sådan ble den offisielt anerkjent av den britiske kennelklubben i den 5. desember 1945. Siden har rasen blitt stadig mer populær over hele verden.

I 1973 vant hunden Alansmere Aquarius den prestisjefylte prisen «Best in Show» på Crufts, noe som førte til at rasens popularitet nærmest eksploderte. Norsk Cavalierklubb ble dannet i 1998.