I går var jeg i en begravelse igjen…Denne gangen til min egen fetter.. 43 år… Like gammel som Kjetil…. Begge fikk hjernesykdom, men bare en overlevde den. Og bare en er tilbake igjen i full jobb og lever godt med livet sitt…

For meg startet alt den 17.oktober… En dato som alltid vil være merkedag for meg… 17.oktober 2o10 vil alltid være brent inn i mitt hode. Det var dagen da min  Kjetil fikk hjerneblødningen som kunne vært dødelig, men takket være 3 av våre hunder og rask hjelp på både AHUS og Rikshospitalet  så gikk det ikke slik. Alle vet hvor heldig Kjetil var, at han i dag er i full jobb igjen, er noe  jeg aldri hadde trodd skulle skje.   At jeg skulle ha sånn flaks og ikke bli enke den dagen er helt utrolig. Våre engler passet på oss den dagen, og har gitt oss så mye etterpå av glede også…

Over til 17.oktober 2011… Jeg våkner av at jeg kjenner i meg at det er årsdagen for den dagen alt skulle forandres for oss, alt er tungt og vanskelig egentlig og jeg har minnene friskt i minne ennå. Litt senere på dagen får jeg budskapet om at min fetter ligger i koma etter 3 hjerneslag. Jeg klarer ikke fatte det helt og ta det inn over meg. På årsdagen for mitt verste mareritt skjer det med min egen fetter å få en hjernesykdom, det er for utrolig.

22 oktober kommer dødsbudskapet. Han klarte det ikke..  igjen tenker jeg hvor heldig jeg har vært og mine tanker går til hans barn som sitter igjen uten en far.

I et kapell på Alfaset en grå og trist høstdag  i november  kunne jeg plutselig se meg selv i den situasjonen å måtte gravlegge en ektemann, bror, sønn, og onkel på grunn av hjernesykdom…Dette kunne vært meg for 1 år siden, jeg kunne sittet på første rad og sett kisten med mannen min og ikke fattet hvordan jeg skulle fortsatt og leve videre. Himmelen utenfor kapellet  gjenspeilte mine tanker, mørke og grå, med antydning til værets egne tårer.. Regnet…

I kveld er 3 lys tent og friske roser satt i vase.. Det nærmer seg allehelgensdag, og det er tid for å huske… Det er ett lys for hver av de vi har mistet det siste året som har stått oss nær… Vår kjære venn Bård, min fetter Jonny og ett lys for den gleden det er å våkne hver dag og se min egen mann frisk igjen..  Vi er så utrolig heldige som har hverandre og vi må ta vare på det livet vi har mens vi har det…